Å legge Surtreys skapelse til 23. juni er nok et godt og eget innfall fra Karlsviks side. Det er en natt der døra mellom virkelighet og fantasi står vid åpen, dratt nytte av i både Shakespeares «En midtsommernattsdrøm» og Ibsens «Sancthansnatten», og hvor man unnslipper kravet forfattere flest svetter over: å gi fortellingen troverdighet. Tvert om kler Surtsey-historien den mytiske drakten Karlsvik syr sammen: Der ute på havet åpner jordas indre seg, og det samme gjør de to ungdommene, for hverandre, godt hjulpet av adrenalin og dødsangst. Ut av natta kommer både en ny øy og en ny Sóley.
(...)
Som tidligere skriver hun i et punktum-rikt, poetisk prosa, som særlig kommer til sin rett i det skapelsesberetning-lignende mellomspillet, som skilles fra resten av teksten med kursiv, med setninger som denne: «Det skjer ei natt på Sør-Island. Det knirkar, det kvin og vislar. Vestmannaeyjar knakar. Menneska trur det er villiblóm som kviskrar i draumane deira». I tillegg skaper Karlsvik speilkammer mellom det ytre og indre: «Ungdommane dansar medan havet brenn. I kvar celle i kroppane flammar heile tida små bål opp.»
Størst virkning har det nydelige hybridspråket som gjennomsyrer romanen, hvor fremmede tegn siger inn i språket; ute på havet går for eksempel «eit skjelv gjennom lufta og gir höfnina, sjórinn, Sóley gæsahúð».
(...)
Hvor mange Karlsvik-romaner fra Island, der lava og vulkanutbrudd speiler hovedpersonenes konfliktfulle indre, trenger vi? Gjerne flere, hvis hun fortsetter som i «Surtsey», hvor hun skriver seg inn i slags overnasjonal litterær allmenning, der verdens felles fortellinger er åpne for alle å skrive, uten at det trengs et hjemlig aktualiserende alibi. Hvorfor dette ikke skjer oftere i norsk litteratur, og hva det skyldes, er derimot et spørsmål jeg har til gode å få besvart.